Da eieren kontaktet Metropolis, var målet å optimalisere planløsningen samtidig som leilighetens atmosfære skulle bevares. Disse tilsynelatende motstridende hensynene la grunnlaget for en designprosess der endringer i både romforløp og materialbruk handlet om å ivareta og foredle.
Leilighetens særegne atmosfære skyldtes i stor grad at den i liten grad var endret siden bygården sto ferdig i 1896. Men tidens tann hadde satt sine spor, og ved prosjektets oppstart var forfallet så omfattende at mye måtte gjøres. Ambisjonen var imidlertid klar: Så lite som mulig skulle skiftes ut. I stedet skulle eksisterende bygningsdeler og materialer bevares, gjenbrukes eller tilpasses nye funksjoner.
Ved å flytte kjøkkenet fra sin opprinnelige plassering, ble det mulig å etablere en praktikantdel. Et tidligere anretningsrom ble omgjort til et nytt bad. Gammelt panel, listverk og innredning ble demontert, nøye merket, og deretter montert tilbake etter at rommet var oppgradert til våtromsstandard. Innredningen ble omarbeidet for å integrere en vaskeservant.
Det eksisterende badet ble totalrenovert og noe redusert i størrelse for å gi plass til det nye badet i tilstøtende rom. Som en konsekvens mistet rommet et opprinnelig gjennomlysvindu. Dette ble løst ved å installere et kunstig bakbelyst vindu, som gir rommet en følelse av luft og lys.
Det nye kjøkkenet ble etablert i en tidligere stue, med en kjøkkenøy sentralt i rommet og benker langs veggene. Overskap ble minimert for å bevare rommets opprinnelige proporsjoner.
Flere strukturelle grep ble gjort. Det originale grangulvet ble forsiktig demontert, plank for plank, før bjelkelaget ble forsterket og gulvbordene lagt tilbake. Dette var nødvendig fordi tilsvarende nyproduserte gulvbord – med samme bredde, lengde, kvistfrihet og hardhet – var vanskelig å oppdrive. I hallen ble det originale grangulvet derimot fjernet og erstattet med fliser med gulvvarme.
Prosjektet var en balansekunst mellom bevaring og modernisering. Det ofte tidkrevende arbeidet med å bevare og foredle eksisterende kvaliteter gikk hånd i hånd med ønsket om økt komfort. Denne balansegangen var gjenstand for grundige diskusjoner og refleksjoner mellom oppdragsgiver, interiørarkitekt og utførende, både i planleggingsfasen og underveis i arbeidet.
En viktig del av det endelige resultatet var beslutningen om å la enkelte bygningselementer forbli nesten urørte – som dørterskler og dørkarmer med patina – kun skånsomt renset. Fargesettingen var basert på en lys umbragrå tone, hentet fra eksisterende listverk og karmer. Fargen ble analysert og nyansert i ulike valører og glansgrader, og danner den visuelle grunnrytmen i interiøret.
Samlet sett fulgte alle grepene prosjektets overordnede ambisjon: å skape et interiør som føles som om det har vokst frem organisk, fra innsiden og ut, over tid.
